En uønsket hendelse
Jeg hadde en case hvor jeg la en epidural hos en pasient med sterke magesmerter. Det var enkelt å komme inn, men den første epiduralen hadde ikke tilstrekkelig effekt, så jeg valgt å stikke på nytt. Morgenen etter fikk jeg vite at hun hadde utviklet nevrologiske utfall, og at trombocyttene hennes var 47. Akutt MR viste et epiduralt hematom. Åpenbart en komplikasjon påført av meg; ikke en god følelse.
Over himmelen er skyene alltid blå
Jeg har en løpende utfordring med meg selv hver dag om å lete etter det positive i alle situasjoner – også de kjipeste…
Hva slags positivt skal komme ut fra dette? Muligheten til selvrefleksjon og læring om prosessen som førte til denne uønskede hendelsen. De deles her for at flere skal vite om disse psykologiske fellene.
Kognitiv overload og dårlige beslutninger
Multitasking er en myte. Denne casen var preget av mange og vanskelige oppgaver – i tillegg til epiduralen – som påvirket beslutningene mine i en negativ retning.
Når antall arbeidsoppgaver øker så skjer en ubevisst endring fra «å gjøre gode valg» til «få unna oppgaver». Man ønsker selvsagt å oppnå begge, men «å gjøre gode valg» er diffust, mens «å få unna oppgaver» er lettere; det er bare å gjøre oppgavene.
Det samme gjelder når oppgavene blir for vanskelige eller man blir for sliten så kan det skje en lignende endring fra «å gjøre gode valg» til «få fred». Man går inn i overlevelsesmodus og gjør ikke nødvendigvis gode valg.
Rammeeffekt
En annen relevant faktor er rammeeffekten (eng. framing effect) hvor måten en sak presenteres påvirker hvordan det blir å gå. I mitt eksempel: overlegen ringte og sa «vil du legge en epidural?» Det er et sterkt momentum hvor det følelses som om denne epiduralen kommer til å skje. Spørsmålet er bare når og hvordan. Se forskjellen på dette og om autoriteten hadde sagt: «kan du gi smertelindring».
Interessekonflikten: egoets behov
Jeg har en interessekonflikt. Pasientens velvære er ikke min eneste intensjon.
Jeg har også underliggende egoistiske agendaer: ønske om å føle meg kompetent, ønske å ha kontroll over min egen skjebne.
Resultatet er at jeg elsker å anvende det jeg har lært. Jeg liker å gjøre ting. Når jeg står i en situasjon hvor det er alternativer om «å gjøre» vs. «å ikke gjøre» vil jeg konsekvent ha en tendens mot «å gjøre».
Dårlige stratergier applauderes og vedlikeholdes
Som vi nå ser er det mange krefter som driver handlingsmønsteret. Det at det er mye «kognitiv load» (telefoner, vanskelige oppgaver, traumealarm) gjør at man vil få unna oppgaver. Og når det legges til tidspress på toppen tar man snarveier – jeg sjekker ikke blodprøver.
Og tilskuerne applauderer deg for å ta snarveier: «Så effektiv du er», «så fint at du kunne komme så raskt». Man blir belønnet for produksjon…ikke trygghet. Jeg har aldri opplevd at noen takket meg fordi jeg undersøkte pasienten min 15 minutter ekstra. Egoet får en ytre bekreftelse på at den er kompetent, og føler at «dette var lurt». Adferden forsterkes.
Tilgjengelighetsheuristikk
Å holde på slik føles trygt, men det betyr ikke at det er trygt. Jeg er offer for noe som heter tilgjengelighetsheuristikk: hjernen tar hensyn til det den husker, og ikke fakta. Det gikk tilsynelatende bra forrige gang jeg la epidural uten å sjekke blodprøver. For hjernen veier dette mye tyngre enn faktisk risiko.
Hullet i sveiserosten er usynlig og en dårlig strategi blir gjort til en vane.
Veien videre
Feil skjer ikke bare «plutselig!». Det er alltid ledsaget av uoppmerksomhet. Drivere til uoppmerksomhet er overbelastning og stress. Et overbelastet system fungerer ikke optimalt. Det finnes masse evidens for at overbelastede leger gir dårligere hjelp.
For oss hjelpere på gulvet må vi smøre skiene. Hele tiden trene hjernen og bygge resiliens slik at nedturer som denne har kortere halveringstid. Samtidig kan man håpe at mengden av energitappende, meningsløse forstyrrelser reduseres på sikt.
(Bildet hentet fra https://www.xxl.no/tips/ski/slik-smorer-du-ski)
