Først var alle intubasjoner spennende, men rundt nr 300 flatet læringskurven ut og det begynte å bli rutine. Det gikk lang tid mellom en spennende luftvei. Så har forskning ført til at jeg har færre intubasjoner enn tidligere, og slike omstendigheter vil komme i andre former: supervisjon av andre, lederstilling, subspesialitet med mindre intubasjoner, permisjoner osv. Dette gjør at jeg glemmer ferdighetene mine og ikke lengre kan coaste på autopilot. For at jeg skal være like god, med mindre trening, må jeg øve bevisst (eng. deliberate practice).
Det er ikke bare snakk om å være konsentrert, slik at jeg ikke slurver. Selv om jeg konsentrerer meg om optimal teknikk på laryngoskopi så vil det ikke hjelpe meg i situasjoner hvor pasientene (og ikke jeg) fører til utfordringer, f.eks. en pasient med kjent CL3 innsyn. Den vanlige løsningen er «erfaring» via statistiske lover: hvis 1 av 100 pasienter har CL3 innsyn, må man ha 1000 pasienter før man får erfaring på 10 stykker. Denne luksusen har ikke jeg, og pasienten foran meg bør ikke lide fordi de var uheldige med å få meg som lege, framfor min kollega.
For å overkomme de to utfordringen med autopilot og erfaring via statistiske lover har jeg utviklet en øvelse, som jeg tror mange også vil tjene på. Den går ut på å øve bevisst og konsentrert, hvor man er bevisst over at man øver med vilje. Det er ikke snakk om eksperimentering av tilfeldige teknikker. Øvelsen er: først konsentrer om optimal laryngoskopi, deretter øv på intubasjon av CL3-innsyn.
Del 1: øv på optimal laryngoskopi
For meg er optimal laryngoskopi bimanuell laryngoskopi med BURP og headlift, med konsentrasjon for å få med meg alle mikrosteg: Åpne munnen skikkelig, søke epiglottis, parker tuppen i vallecula, løft via det hypoepiglottiske ligament. Optimalisere både posisjonen av laryngoskop, larynx og øynene med BURP (kjent som bimanuell laryngoskopi) og til slutt forsøk å løfte hodet for å få enda bedre eksponering av glottis. Metoden er inspirert av Kovac, se video.
Del 2: øv på CL3 og bougie
Etter jeg har øvd på optimal laryngoskopi skaper jeg med vilje et CL3-innsyn og fører bougie under epiglottis. Dette var veldig ekkelt de første gangene, men etter hver blir jeg mer vant til å føre bougie ved CL3. Jeg forsøker å føle trachealringer, og hvis jeg ikke kjenner de så trer jeg bougien superforsiktig til jeg får «hold up» i carina.
Øving og prestasjon blir det samme
Sett fra ett perspektiv er dette øving, men sett fra et annet perspektiv er bevisst øving en bedre gjennomførelse enn da jeg var erfaren og intuberte på autopilot. Uten å gjøre denne øvelsen ender jeg opp med å putte tuben med en gang jeg ser deler av glottis, uten optimalisering for en fremtidig vanskelig pasient. Slik blir øving uadskillelig fra prestasjon.
Bevisst øving er en veldig tilfredsstillende. Rutine intubasjoner, som før var kjedelige, er nå spennende. Samtidig ruster jeg meg for en eventuell fremtid hvor jeg forventes å være luftveisekspert, men ikke øver rutinemessig. Det gagner pasienten, som sitt alternativ ville vært at jeg kjørte på autopilot. Sykehuset betaler for flere bougier; en lav kostnad for et anestesiteam med bedre luftveisferdigheter. Jeg prøver å utvide denne metoden til alle prosedyrer og gleder meg til hver nye pasient.
Denne metoden er sentral i Zen Buddhisme, bare de ikke øver på intubasjon, men øver på å oppnå lykke. Metoden er også sentral i Stoisk filosofi, hvor all motgang og utfordring er muligheter for å øve på å håndtere nettopp denne utfordringen og fremtidige utfordringer. Den kan anvendes for alt; alt er brensel for bålet. Hvis anestesisykepleier vil intubere, kan jeg øve på andre verdifulle ferdigheter, som å erkjenne at egoet klamrer seg til intubasjoner.
Den samme tilfredsstillelsen som jeg får på intubasjoner kan jeg få når jeg sitter i meditasjon. Da øver man bevisst på ferdigheter som å ikke la seg irritere, erkjenne resultatet av egoistiske handlinger og å se hvordan sinnet søker endeløst etter ting som ikke gir varig tilfredsstillelse. Den store verdien i meditasjon er at man utvikler en øvende holdning til dagligdagse utfordringer, noe det er mye av i et PhD-prosjekt. Jeg rammes ofte av negative følelser, demotivasjon og tvil. Når jeg så husker å øve bevisst på å håndtere motgang kan det bli like spennende som bevisst øving på vanskelig luftvei.
Livet er øving, og øving er lykke. Metoden krever innsats. Det tok tid før jeg forsto verdien av metoden, men jeg kan anbefale den på det sterkeste.
