Folk sier ofte “Jeg trenger ikke være best. Jeg vil bare ha en chill jobb som jeg trives med”. Og det skjønner jeg godt. Konkurrering er tungt, og det er deilig å kunne chille litt. Men det har alltid skapt skurring for meg når også vi som driver med andres liv og helse inntar denne holdningen. Dersom en av dine nære ble dritsyk, ønsker du et behandlingsteam med denne holdningen? Dette har utvidet seg til to relaterte spørsmål:
- Bør alle tilstrebe utmerkelse for pasientene sine?
I motsetningen til standarden, eller “forsvarlig praksis”. For hvem ønsker ikke det absolutt beste for sine egne barn og sin egen familie? Hvordan kan du forsvare at ikke alle fortjener det samme?
- Er vår rolle mer enn “bare en jobb” sammenlignet med de som ikke driver med andres liv og helse??
Intuitivt føler jeg det er mindre greit med en sløv holdning hos en som jobber med andres liv.
Historien om hvorfor jeg lurte på disse tingene begynte med mitt eget ønske om å bli best. Jeg forsøkte å sette meg inn i hvordan man ble virkelig god. På samme tid overtok jeg ofte arbeid etter andre på sykehuset, og det var tilfeller hvor jeg ikke var like imponert over arbeidet som var gjort. Og pasienter måtte lide som resultat. Kanskje unødvendig.
Samtidig forsøkte jeg å få klarhet i hva som var meningen med livet. Er det status og anerkjennelse som jeg den gang trodde? Er det å kose seg? Er det nytelse og luksus? Dette var veldig uklart for meg. Heldigvis fantes det smartere mennesker som hadde gjort arbeidet for meg. Og svaret var noe annet enn jeg hadde forventet.
Ekstremt kort fortalt: meningen med livet er å oppnå “lykke”.
Alt vi gjør, gjør vi fordi vi tror det vil føre til at vi blir lykkelige.
Men hva er egentlig “lykke”??
Er det det å ligge på en strand med en cocktail? Stort hus, fin bil og fin familie? Anerkjennelse i faget sitt?
Nei.
Lykke kommer fra indre sinnsro. Sjelefred. Peace of mind.
Alle de andre ytre faktorene medfører stress, angst og lidelse før eller senere. Og da er man ikke lykkelig.
Men hvordan kan vi oppnå denne sjelefreden? Etter ferien venter samme stressende hverdag. Det finnes alltid en finere bil.
Jeg har funnet ut at det mest praktiske stedet å begynne er å tilstrebe utmerkelse i livet, men la oss ta utgangspunkt i jobb. Filosofene kaller det arete. Hvorfor fører det til sinnsro, sjelefred og dermed lykke? Fordi du har gjort ditt absolutt beste. Når du vet du har gjort ditt absolutt beste så er det ingen rom for angst, tvil, skam eller bebreidelse, og sjelefred er det automatiske resultatet. Som bonus får du kortvarige gleder av mestringsfølelse underveis. Veien til utmerkelse er uendelig, så dette er praktisk talt en evighetsmaskin som produserer lykke.
Så det var hvordan oppnå lykke for deg selv. Men hvordan passer dette inn med hvordan man forholder seg til andre? Må du være narsissist for å være lykkelig?
Her inntar filosofiene et fugleperspektiv på menneskeheten. Det er hele fellesskapet som er organismen, og individet er som en celle. En celle er ingenting for seg selv. Det store målet er å tjene organismen. Så når vi jobber for å realisere vårt ytterste potensial, så må vi samtidig bruke våre evner til å tjene fellesskapet.
Men spørsmålet var: “Bør alle tilstrebe utmerkelse for pasientene sine?”
Eller mer aggressivt omformulert: “Gikk pasienten din glipp av noe da han møtte deg (som bare vil ha en chill jobb) i stedet for en som tilstrebet utmerkelse?” Ja.
Er det normalt? Ja.
Er det greit? Ikke egentlig.
Er det tilgivelig? Bare dersom det er en del av reisen din mot utmerkelse for deg selv og fellesskapet.
Er vår rolle mer enn «bare en jobb” sammenlignet med de som ikke driver med andres liv og helse?
Både ja og nei. Alle mennesker er en celle i en større organisme. Alle mennesker har en rolle som er mer enn “bare en jobb», også fotografen/frisøren/selgeren. For meg var det bare mer åpenbart da jeg skulle reflektere over legerollen.
Så jeg kommer til å fortsette med å tilstrebe utmerkelse i faget. Ikke for å dominere. Ikke for anerkjennelse. Ikke for å bli best. Men for min egen sjelefred og fellesskapets beste. Når mine nære og kjære en dag blir dritsyke, håper jeg de møter et team med samme holdning.
