Jeg har godtatt utfordringen om å ta en PhD. Det blir å komme mye motgang. Det er mye som står på spill:
- Jeg vil tape mine kliniske ferdigheter.
- Jeg blir tregere spesialist.
- Tankene mine kommer ikke til å få fred.
- Om jeg ikke leverer på normert tid risikerer avhandlingen å drøye i det uendelige.
- Prosjektet er avhengig av mange ytre faktorer som jeg ikke kan styre.
- Jeg blir hånet av sinne når samarbeidet med andre ikke å går som smurt.
- Jeg kan bli rammet av selvbebreidelse og motivasjonstap.
Hvorfor gjør jeg det? Takke ja til tungt arbeid som gjør at jeg går ned i lønn og forsinker spesialiseringen? Fjerne meg for klinikken, som jeg liker så godt?
Takker jeg ja til PhD stipendiat for å få tittelen som belønning? Et stempel på intelligens og ekspertise? Etos i fremtidige diskusjoner?
Nei.
Er målet å oppnå en PhD?
Nei. Men likevel har jeg store planer om å fullføre til normert tid.
Målet mitt er å utvikle dygdige egenskaper: Medlidenhet til andre når de irriterer. Selvtilgivelse når resultatene svikter. Fokus når jeg er i klinikken. Mindfulness ved tankekaos og uro. Tålmodighet og likeverd for meg selv og andre. Nestekjærlighet med kunnskapsformidling. Og en øvende holdning hver gang jeg ikke lykkes i dette. Å fullføre PhDen til normert tid – og motgangen jeg blir å møte – er metoden min, som gymmen jeg trener i. Det er et spill som jeg har rigget!
Det har det alltid hastet å praktisere dygd. Mulighetene vi utsetter kan når som helst forsvinne. Men nå haster, for stipendiatet varer bare i tre år. Følelsen av hastverk er et kraftig hjelpemiddel for å holde fokus og motivasjon for å øve på de dygdige egenskapene. Resultatet er mer åpenbart enn ellers i livet. Det å være målbevisst har aldri vært viktigere. Prosjektet er en modell for utfordringene livet tilbyr, bare mer konkrete.
Dygd er noe jeg ønsker fra andre, men selvsagt er det noe som kreves fra meg selv også. Det er på tide å «walk the talk».
